INNHOLD
  «4 BØKER»
  HOVEDSIDE

Løvstadgrotta i Beiarn. © Foto: Øystein Søbye

En verden under jorda

Utdrag fra boka «Bak syv blåner». Orion forlag 1999.
Tekst og foto: Øystein Søbye.


Under nordlandsfjellenes mektige tinder og glitrende breer ligger en eventyrverden med store haller, dype innsjøer, merkelige steinformasjoner og kalkavsetninger som glitrer i mange farger! Flere kilometer innover i fjellet strekker det seg store grottesystemer med elver, fosser og innsjøer. Lange stykker av gangen kan du gå oppreist, mens du andre steder må åle deg gjennom trange sprekker i fjellet. Så vider hulen seg ut i en stor sal hvor marmoren glitrer i lyset fra hodelykta. Høyt oppe i taket henger årtusengamle dryppsteiner, og i bunnen av salen ligger det et mørkt og stille tjern.
     Noen steder må du bruke gummibåt for å komme deg videre, andre steder må tau tas i bruk for å forsere stup og smale steinbruer. Enkelte steder tordner fosser ned gjennom huletaket og forsvinner videre innover i fjellet. En av de mest unike opplevelsene en grottetur kan by på, er det totale mørket og den totale stillhet. Det gir en helt spesiell følelse å sette seg ned noen kilometer inne i fjellet, slå av lykta og oppleve en stillhet og et mørke som ikke har sin like i den travle verdenen utenfor huleåpningen. Her nede står tida stille, og den sandhaugen du sitter på kan meget vel ha ligget urørt i flere hundre tusen år!

Kalksteinshuler er sjeldne i Skandinavia. Ingen steder er det så mange som i Saltfjellet/Svartisen området. Mange er ganske små, men noen strekker seg både langt inn, og dypt ned i fjellet. I Tysfjord ligger Norges dypeste grotte; den 575 meter dype Ragge Javre Raige, og nær Fauske ligger den 11 kilometer lange Okshola/Kristihola, som er landets lengste grotte.
     Selv nede i det evige mørket finnes det liv, særlig i nærheten av huleåpningene. Flere insektarter, edderkopper og forskjellige sopper har tilpasset seg et liv under jorden. Flaggermus har vært sett i noen av grottene, og i andre, som Setergrotten og Krystallgrotten i Rana, er det ørret og røye i de underjordiske tjernene. Etter utallige generasjoner i evig mørke har fisken mistet all farge og blitt nærmest gråhvit.
     De fleste grottene inneholder store mengder sedimenter og avleiringer. Her har plante- og dyrerester ligget godt beskyttet for istidenes herjinger. Grottene inneholder derfor viktig informasjon om klima, landskap, plante- og dyreliv gjennom flere istider og gjennom hundretusener av år. Som eksempel kan nevnes at spor etter den eldste skogen i Rana, som bestod av furu og bjørk, er blitt påvist i en 500 000 år gammel dryppstein!
     Mange av grottene ble dannet under siste istid, men flere av dem er betydelig eldre. Siden dryppsteinene inneholder ørsmå mengder radioaktivitet, kan forskerne anslå hulenes alder med stor grad av nøyaktighet. Slike dateringer har vist at enkelte grotter har eksistert i mer enn 500 000 år, noen av dem er kanskje flere millioner år gamle! Det grottene måtte inneholde av sedimenter og fossiler, kan være av tilsvarende alder.
    

Sandsteinen glitrer i lyset fra hodelykta. Fra Grønligrotta i Rana. © Foto: Øystein Søbye.


Dryppsteiner er sjeldne i norske grotter. På grunn av det kalde klimaet vokser de svært langsomt, bare rundt en cm i løpet av tusen år. Dessverre har både lokalbefolkning og turister gjennom årene ribbet flere av grottene. Men noen «pryd» for peishylla er ikke dryppsteinene. Så lenge de henger på sin rette plass, har de en uhyre vakker gjennomskinnelighet og strålende farger, men straks de fjernes fra hulen, vil de tørke ut, «visne» og få et grått og uanselig utseende.

De mektige kalksteinslagene i Saltfjellet/Svartisen-området stammer fra koraller og korallrev som vokste i havet for rundt 400 millioner år siden. Under senere fjellkjedefoldinger ble kalksteinen utsatt for høyt trykk og høy temperatur som omdannet den til marmor.
     Gjennom årtusnene har vannet arbeidet med å løse opp berget. Naturlig vann inneholder karbondioksid (kullsyre), som gjør det surt nok til å tære opp marmoren. Fort går det ikke, en regner at vannet i løpet av et år kan arbeide seg ca. 1/10 mm ned i fjellet. Der vannet beveger seg under trykk, og kanskje fører med seg sand og grus, kan selvfølgelig prosessen gå langt raskere.
     Vannet har sildret ned gjennom sprekker og kløfter. Sakte, men sikkert, har det så løst opp kalksteinen. Etter hvert utviklet det seg hele nettverk av ganger med et tverrsnitt på opptil 4-5 meter i diameter. Når vannet så fant utløp gjennom fjellet, sank trykket, og vannet begynte å grave i bunnen av grotten. Slik har det seg at mange av gangene har en form nærmest som et nøkkelhull.
     Noen steder har vannet fulgt flere forskjellige sprekker i fjellet, og det har dannet seg enorme labyrinter. Andre steder har vannet truffet på større områder med lettoppløselig fjell hvor det har gravd ut store haller, dype sjakter og hulesystemer i flere etasjer.
     Mange av hulene ble dannet under innlandsisen og under bredemte sjøer. Andre, som Krystallgrotta og Jordbrugrotta i Rana, er blitt gravd ut av bekker og elver. De siste har gjerne en spesiell utforming, med rette vegger, stor takhøyde og mange små og store stup.
     En helt annen type huler er de såkalte havhulene som er blitt dannet ved at brenningene har gravd seg inn i klippevegger med løse bergarter. Den 150 meter dype Brursteinarhola i Gildeskål er et prakteksemplar på slike havhuler. Den er i tillegg lett tilgjengelig og vel verd et besøk!

Grønligrotta i Rana er med sine årlige 10 000 besøkende den mest kjente turistgrotta. Den er også den eneste med innlagt lys: De første 250 meterne av den rundt to kilometer lange grotta er opplyst. Dette er kanskje den mest familievennlige av Saltfjellets grotter. Forretningsmenn på utflukt, kledd i nypresset sort dress og med skinnende blanke lakksko, har vært observert på en av de guidede turene, uten at dette kan anbefales som passende utstyr! Vanlige turklær og fjellstøvler passer nok langt bedre!
     Den mer krevende Setergrotta, ligger like ved. Den regnes blant de mest spennende av Ranas 200 grotter. 2 400 meter grotteganger er kartlagt, men fremdeles finnes ukjente ganger, haller og smale passasjer, alt omgitt av den hviteste marmor og underlige kalkformasjoner.

Gråtådalen i Beiarn har Nordlands største grottekonsentrasjon. Her finner du hele 70 grotter; fra den flere kilometer dype Rønnåligrotta med et imponerende fossefall i inngangen, til den 250 meter dype Løvstadgrotta. Med sine tre innsjøer er den en av våre vakreste grotter. En stille padletur på disse innsjøene er en helt særegen opplevelse! Turistinformasjonen i Beiarn stiller med båt og guide.
     I Saltdalen ligger flere spennende grotter. I to av dem, Vikhola og Russågrotta, arrangeres det guidede turer. Russågrottas hvite marmor er gjennomskåret av Russåga, som er Norges største underjordiske elv.
     Vikhola er en av de mest spennende grottene i området. Her kan du

Fra Vikhola i Saltdalen. Ferden videre går over steinbrua i bakgrunnen. Den er i overkant av en meter brei, med fossen tordnende ned i et hull på venstre side og en bunnløs slukt til høyre.
© Foto: Øystein Søbye


balansere på smale steinbruer over skummende fossefall, beundre dryppsteiner og enorme jettegryter og kanskje lete etter skatten som i følge sagnet skal være skjult i en bortgjemt hulegang! Dette er en hule du absolutt ikke bør begi deg inn i uten i følge med lokalkjente guider! Enkelte passasjer kan være svært farlige for ukyndige, og noen av hulegangene ender i bunnløse kalksteinssklier.
     I det hele tatt er mange av grottene krevende og direkte farlige å ta seg inn i på egen hånd. Det er trange passasjer, høye stup og flere hundre meter dype sjakter hvor en uforsiktig vandrer kan være hjelpeløst fortapt på den glatte kalksteinen.
     Utstyret er også svært viktig. Hjelm og godt fottøy bør en ha, og en god lykt er en selvfølge. Enkelte steder må også klatreutstyr og tau benyttes. Bli derfor med på en av de guidede turene og begi deg ikke inn i hulene på egen hånd, uten at du har den nødvendige erfaring! Husk også at disse grottene er enestående naturdokumenter og en rik kilde til kunnskap om vårt lands naturhistorie. Grottene er sårbare for uvettig ferdsel, det finnes grottegallerier hvor sanden på gulvet har ligget urørt i nesten 10 000 år. De sporene som du legger igjen etter deg kan bli stående like langt inn i framtiden...


TOPPEN AV SIDEN

FORRIGE KAPITTEL    INNHOLD      
NESTE KAPITTEL
Til «4 BØKER»
   HOVEDSIDE