INNHOLD
  «4 BØKER»
  HOVEDSIDE

© Foto: Øystein Søbye.

Landet med de kalde kyster

Utdrag fra boka «Bak syv blåner». Orion forlag 1999.
© Tekst og foto: Øystein Søbye.


Isbjørn! Ropet skjærer gjennom lufta. Det er ikke fritt for at vi skvetter litt, selv om vi står trygt og sikkert på dekket av den førti fot lange og nærmere fire hundre tonn tunge ishavsskuta MS Origo.
     I en times tid har vi krysset fram og tilbake foran den enorme Monacobreen, lengst nord på Svalbard. En dirrende finger peker ut over fjorden – vekk fra breen. Til å begynne med er det vanskelig å se annet enn drivende isfjell og blått hav. Men plutselig ser jeg et lite isflak som beveger seg mot vinden. Det er gulere enn isen rundt, og kikkerten avslører det hele – en svømmende isbjørn!
     Kapteinen legger forsiktig båten inn i en slak sving mot bjørnen. Den har nettopp gått i land på et lite isflak. Og der ligger det jammen enda en bjørn! Båten siger langsomt fram. Ved det minste tegn til at bjørnene føler seg forstyrret, vil manøveren bli avbrutt. Men de bryr seg ikke mye om oss; den store bjørnen strekker seg litt, gjesper og legger seg deretter til å sove. Den andre bjørnen er allerede langt inne i drømmeland!
     Det er ei binne med unge som ligger på det lille isflaket. Av og til værer en av dem mot båten som kommer sigende, men siden vinden bærer mot oss, får de ingen hjelp av sin gode luktesans. Sannsynligvis har de da heller aldri hverken sett eller luktet mennesker. Båten tar de nok for et drivende isfjell.
     Til slutt ligger vi stille 10-15 meter fra isflaket. Det er en nærmest andektig stemning blant oss som står og ser på – bare klikkene fra kameraene bryter stillheten. Foran dette tablået av genuin villmark blir vi alle grepet av en form for stille ærefrykt. Bak isflaket med de to bjørnene ruver Monacobreen i flere kilometers bredde. Bak den igjen ligger den ene sagtakkete tinden villere enn den andre, badet i et isblått lys. De to bjørnene virker så fredelige der de ligger og strekker seg, gjesper litt og snur seg rundt for å finne en bedre sovestilling. Men synet bedrar. For en isbjørn er 300 kilo konsentrert styrke og villskap! Den er tilpasset et liv i drivisen, på livets yttergrense hvor bare den sterkeste og raskeste overlever.
     Selv om isbjørnen vanligvis skyr folk, har den ingen naturlig redsel for mennesket. Opp igjennom årene har det da også vært flere tragiske ulykker hvor liv har gått tapt. Senest i 1995 ble to mennesker drept av isbjørn. Det går mange historier om isbjørnens veldige krefter, om hytter og matvarelagre som er slått fullstendig til pinneved, men også om alt det merkelige den kan finne på å foreta seg. Blant annet virker det som om den har en forkjærlighet for å rive løs ovner og plassere dem utenfor hyttene den bryter seg inn i! En annen historie forteller om en bjørn som før den totalraserte hytta, tok seg tid til å bære ut en haug med asjetter og plassere dem pent på høykant i snøen. Alle med en isbjørnfots mellomrom!
     I nærmere ti minutter får vi beundre de praktfulle dyrene. Plutselig spretter binna opp; kanskje har den merket en ukjent lukt, kanskje er det hvinet fra en kameramotor som har advart den. Begge bjørnene er nå på beina og skotter mistenksomt mot oss før de ganske bedagelig legger på svøm. Kapteinen reagerer umiddelbart med å trekke skipet tilbake. Så veldig skremt kan bjørnene heller ikke ha vært, for de svømmer ikke langt før de slår seg til ro på et annet isflak.


Polarlomvi i Fugleberget nordøst på Svalbard.
© Foto: Øystein Søbye.


Det er det store antallet seler som trekker bjørnene til Monacobreen. Isens bevegelser roter opp gammelt havslam, og hundrevis av krykkjer, rødnebbterner og havhester finner rikelig føde i det opprørte brakkvannet. Her lever også selene herrens glade dager; spredt rundt på isflakene ligger et titalls storkobber og varmer seg i sola, uten andre fiender enn en og annen isbjørn.
     Den flere kilometer lange brefronten har et nærmere femti meter høyt stup rett ned i sjøen. Av og til drønner det fra breen; store isblokker løsner og dundrer ned i fjorden med voldsomme plask. Hele fjorden er full av slike større og mindre isfjell.
     Den store breen er i gang med en større utglidning, eller «surge» som det også kalles. Svalbards isbreer er vanligvis mer stabile enn dem vi har på fastlandet. Det skyldes at det kalde klimaet og permafrosten fryser breene fast til underlaget. Men gjennom århundrene bygger det seg opp enorme ismasser øverst i breen. Til slutt blir presset så stort at breen rykker fram med stor fart, til den igjen fryser fast. Den største framrykningen en kjenner til hadde Negribreen, som på mindre enn ett år beveget seg hele 15 kilometer!

Etter å ha opplevd turens absolutte høydepunkt, stevner vi ut Liefdefjorden. Monacobreen forsvinner bak oss, men den arktiske villmarka har flere attraksjoner å by på! En enorm svart kropp bryter vannflaten noen hundre meter foran oss. En trekantet finne glinser et øyeblikk i sollyset før den atter forsvinner i polarhavet. Vågehval! Den ni meter lange og 10 tonn tunge bardehvalen lever av alt fra rødåte til torsk, sei og annen fisk. På sommervandringene kommer den helt opp til isgrensen. På vår vei videre innover fjorden ser vi stadig trekantede finner som bryter havflaten.
     Vi er på vei inn Bockfjorden. På østsiden ligger en fjellkjede med kraftig rødfarge og intenst grønne grassletter ned mot det isblå havet. Vestsiden er karrigere. Over en rullesteinsstrand med store mengder rekved, tårner en isbre omkranset av sagtakkete fjelltopper.
     Vi er inne i et område som ennå er preget av vulkansk aktivitet. Her er bergartene stort sett fra jordas urtid, men her er også yngre bergarter – noen av dem bare 70 000 år gamle. Den gang var Sverrefjellet, som ligger vest for Bockfjorden, en vulkan som spydde lava, røyk og aske. Selv i dag kan en finne spor etter fjerne tiders voldsomme geologiske aktivitet.
     Noen hundre meter opp i lia skiller to lyse knauser med irrgrønne striper seg fra ura rundt. Her ligger de to Trollkildene, med vann som holder godt over tyve grader. Den behagelige temperaturen skyldes at det opprinnelig kokende vannet har måttet passere gjennom tykke lag med kjølende permafrost før det når opp i dagen. Vi tar sjansen på at et lite fotbad i det svovel- og kalkholdige vannet er helsebringende. Temperaturen er det i hver fall ikke noe å si på, og føttene, som har fristet en klam tilværelse i tette gummistøvler, blir vel nå nærmest desinfisert!
     Noen kilometers vandring over karrige rullesteinsstrender og over frodige morenerygger fører oss til et lite bekkesig. Her danner grønn kildemose og rød vrangmose et sammenhengende mosaikkteppe kranset av hvit bekkesildre. Ved siden av bekken finner vi en tørr plass og slår oss ned i sola. Det er en uforglemmelig opplevelse å sitte slik og se midnattssola starte stigningen mot en ny dag. Det er vindstille, og de røde fjellene speiler seg i et gyllent polarhav. Sola varmer godt, til tross for at klokka nærmer seg tre om natta, og vi allerede er kommet noen dager inn i august.
     Nede ved stranda gresser to reinsdyr, og oppe i ura sniker en polarrev seg inn på en intetanende alkekonge. Vi blir sittende lenge og prate. Om dagens opplevelser, om Svalbards historie og dyreliv og om hva som vil komme til å skje med denne øygruppa langt oppe mot nord. For det er mange farer som truer den arktiske villmarka!

Svalbard har alltid virket lokkende på de eventyrlystne, på dem som har søkt den ekte villmarka, stillheten og ensomheten. Men også på de grådige som i en storslagen natur ikke ser annet enn kortsiktig profitt. Listen over utryddede dyreslag og arter som er brakt til randen av utryddelse, er lang. Også i dag fortsetter skjenselen, med rovfiske, forurensning, oljeboring og planer om nye veier som vil ødelegge store deler av Svalbards villmark!
     Navnet på øygruppa er gammelnorsk og skal visstnok bety «landet med de kalde kyster». Svalbards mange øyer dekker 62 000 kvadratkilometer – det tilsvarer Norge fra Dovre og sørover.
     Islandske sagaer hevder at vikingene var på Svalbard allerede på 1100-tallet, men det var først mot slutten av det 16. århundre at utnyttelsen av Svalbard satte inn for fullt. Da seilte den hollandske sjøfareren Wilhelm Barents inn i Ishavet for å finne en nordlig sjøvei til India. Isteden fant han et land med spisse tinder og mektige fjell – navnet ga seg selv; Spitsbergen.
     I fjordene fant de tidlige oppdagerne eventyrlige mengder grønlandshval. Det ble startet en fangst som skulle vare ved i nærmere hundre år. Til slutt var arten nesten utryddet. Hollendernes «hovedstad» Smeerenburg lå nordvest på Svalbard. Navnet, som på godt norsk betyr «fettbyen», fikk den fordi hvalfangerne her kokte fettet av hvalene. I dag er det ikke mange restene igjen. Turister fra de store cruiseskipene har vært i land og forsynt seg grovt fra den gamle gravplassen. Alt fra krittpiper til hodeskaller har de rasket med seg. En gang lå det en by her, med 2000 innbyggere, kirke, serveringssteder og eget bordell! Det eneste en nå kan se, er rester av ovnene hvor hvaloljen ble kokt ut.


Lundefugl. DeGeer-dalen i Isfjorden. © Foto: Øystein Søbye.


Så var det russernes tur til å etablere seg i nordområdene. Fangstfolk fra Kvitsjøområdet la ut med sine små lodjer, på jakt etter alt Svalbardnaturen kunne by på av hvalross, isbjørn, sel, rein, fugl, egg og dun. Men russernes tidlige nærvær på Svalbard fikk en brå slutt med den engelsk-russiske krig fra 1808 til 1812.
     I Norge var nå interessen for polarområdene vekket, og fra 1820-tallet av var det stort sett nordmenn som var aktive i ishavsfangst og pelsjegerliv. Utallige er de dramatiske historiene om strabasiøse overvintringer med skjørbuk, drivis, isbjørn og all verdens ulykker. Særlig fryktet var «Djevelens dansegolv»; den værharde overfarten mellom Nordkapp og Svalbard.
     Den nye nasjonalismen blomstret i Norge og resten av Europa rundt århundreskiftet. Som en følge av dette kom også den store interessen for forskning og ekspedisjoner i polare strøk. Blant pionerene var finnen Adolf Erik Nordenskiöld og nordmennene Fridjof Nansen og Roald Amundsen.
     Svalbard er en del av den kaledonske fjellkjeden, som strekker seg fra de britiske øyer, via den norske vestkysten til østkysten av Grønland. Den ble dannet for ca. 400 millioner år siden da en østlig og en vestlig kontinentplate drev mot hverandre. Siden har den delen av den europeiske «platen» som Svalbard ligger på, beveget seg nordover. For flere hundre millioner år siden lå det vi i dag kaller Svalbard, på atskillig sørligere breddegrader. Et rikt plante- og dyreliv gav da opphav til den nåværende rikdommen av fossiler og kull- og oljeforekomster.
     Oppdagelsen av kull- og metallforekomstene førte til det reneste klondyke – og til opprettelsen av de første faste bosettinger på øygruppen. Alle Svalbards «byer»; Longyearbyen, Svea, Ny Ålesund og russernes Barentsburg, Grumant og Pyramiden, var basert på gruvedrift. I dag er både den russiske og den norske gruvedriften begrenset og stort sett politisk betinget.
     I 1925 trådte Svalbardtraktaten i kraft. Den gjorde øygruppen til en del av Norge, men samtlige land som har undertegnet, har rett til å drive jakt, fangst og næringsvirksomhet. Det er bakgrunnen for det underlige faktum at flere russiske gruvesamfunn befinner seg på norsk jord. Særlig under den kalde krigen var dette opphav til mange politiske problemer, strategisk viktig som øygruppen var. Men oppløsningen av Sovjetsamveldet har blåst mildere vinder helt opp til Svalbard!

En sur vind fra det indre av Svalbards største isbre uler nedover de små menneskekrypene som går rundt på stranda i Vibebukta. Selv ikke flere lag med ull og Gore-Tex kan hindre at vi hutrer og fryser der vi går og leiter etter fossiler.
     Vi er på øya Nordaustlandet, øst for Hinlopenstredet. Landskapet er temmelig annerledes og betraktelig mer ugjestmildt enn på Svalbards nord- og vestside. Her dominerer breene, langs kysten bare noen lave, flate fjell over en smal brem med gold rullesteinsstrand. Selv her er det liv, og selv her kan den nøysomme svalbardreinen finne føde i en sparsom vegetasjon.
     For hvalrossen er Vibebukta et paradis. Under vannflaten er det store mengder fisk og åte, og det er lett å komme i land for en hvil i sommersola. I dag er sola skjult bak en blygrå himmel; likevel ligger et par hvalrosser inne på stranda når vi ankrer opp. Men før gummibåten er kommet på vannet, har de forsvunnet. Vi bestemmer oss derfor for å lete etter fossiler og behøver ikke anstrenge oss så alt for mye. Stranda vi går på, består nesten utelukkende av sandstein som er omdannet til marmor, fossile planterester og iblant noen flotte bergkrystaller!
     Det er en forfrossen gjeng som sitter i gummibåten noen timer seinere. Hele bukta er fylt opp av tykk issørpe iblandet små og store isfjell og isflak. Føreren er redd for å skade propellen og tar det derfor med ro. Det er mens vi har kjørt oss fast i issørpa at det plutselig skjer. Vi prøver å skyve oss løs med årene da vi forstyrres av en voldsom prusting. Idet vi snur oss, får vi på tyve meters hold se hodet til en hvalross som dukker, et lite øyeblikk seinere kommer den opp igjen – atskillig nærmere. Det er tydelig at den har kursen mot oss, for etter det tredje dykket er den bare fem meter unna.
     Vi synes det er en spennende opplevelse, men båtføreren er blitt hvit i ansiktet. Han gir full gass. Det smeller i propellen, og issørpa fosser rundt baugen. Etter et par sekunders kamp må isen gi tapt for nitti rå hestekrefter. Utenfor isbeltet prøver en skjelven fører å forklare hva som kunne ha skjedd om en nysgjerrig hvalross hadde lagt sitt tunge hode, prydet med 20 centimeters lange, sylskarpe huggtenner, på kanten av gummibåten. Han behøver ikke å si så mye; alle vet at ingen overlever fem minutter i det iskalde havet!
     Men vi er ikke ferdig med hvalrossen ennå. Foran brefronten ser vi noe mørkt på et isflak. Skipperen lar skuta sige langsomt innover fjorden. Til slutt er vi bare ti meter fra et stort isflak hvor rundt 30 hvalrosser ligger og later seg. Rundt flaket svømmer ytterligere fem-seks stykker.
     Det er ikke store reaksjonen de ubudne gjestene får. Hvalrossene virker mest opptatt av å sove, klø hverandre på ryggen og slippe ut luft og annet avfall fra siste måltid! Det er bare hanner som ligger på det store flaket. Hvor hunnene tilbringer sommeren, vet man ikke sikkert, kanskje er de på Frans Josefs land langt mot øst. Hvalrossoksenes selskap er vel heller ikke så mye å trakte etter, der de på ungkarers vis ligger og later seg, sover, raper og fiser!
     Hvalrossens spekk, skinn og støttenner har gjennom tidene trukket mange mennesker til disse ugjestmilde traktene. Disse kolossene, som ikke har noen naturlige fiender, var et enkelt bytte. En beretning fra 1600-tallet forteller hvordan nedslaktningen foregikk: «Da all muskett, kruttet og skuddene var oppbrukt, skjøt vi ut øynene deres med mindre kraftige våpen, for deretter å gå inn på dyrene fra blindsiden og kløyve skallene med isøkser». Da fredningen ble innført i 1952, var det bare et fåtall dyr igjen på Svalbard, men i de siste årene har hvalrossene igjen begynt å oppsøke sine tradisjonelle hvileplasser – som her i Vibebukta. Dagens bestand, som deles med Frans Josefs Land, teller flere tusen dyr.

Det er værhardt og kaldt oppunder den evige isen. Hele 60% av Svalbard er til en hver tid dekket av is og snø. I fire måneder ligger vinternatta svart og kald over landet. Selv i juli er ikke gjennomsnittstemperaturen høyere enn 4,5 grader.
     Men her er ikke så kaldt og ikke så livløst som en skulle tro, breddegraden tatt i betraktning. Forutsetningen for Svalbards yrende flora og fauna er de sørvestlige milde vindene og Golfstrømmens ustanselige tilførsel av forholdsvis varmt vann.
     Havet rundt Svalbard produserer store mengder plankton, alger, krepsdyr og fisk. Det gir gode forhold for sjøpattedyrene og er en av de viktigste forutsetningene for livet på land. Øygruppen har et stort antall større og mindre fuglefjell. Disse fuglene henter føden i havet. Mellom fuglefjellene og havet sørger avføringen deres for et frodig planteliv. Det er i sin tur føde for svalbardrein og rype. Både fjellreven og mange fuglearter fråtser i fuglefjellenes overflod av egg og unger. Og øverst på næringspyramiden står isbjørnen.
     Det barske klimaet, og avhengigheten av forholdene i havet, gjør Svalbards økosystem ekstremt sårbart. Det skal derfor ikke store forstyrrelser til før ubotelige skader oppstår. Rundt øygruppen foregår et utsrtrakt rovfiske, og det foreligger planer om oljeboring. Svalbard er blant våre siste store villmarker – det er opp til vår generasjon om øygruppa fortsatt skal være det!

TOPPEN AV SIDEN
FORRIGE KAPITTEL    INNHOLD      
NESTE KAPITTEL
Til «4 BØKER»
   HOVEDSIDE