INNHOLD  «4 BØKER»    HOVEDSIDE


Utdrag fra boka «Bak syv blåner». Orion forlag 1997.
Tekst og foto: © Øystein Søbye.


I de store skogene langs svenskegrensen tasser ulv og bjørn, og på de nedlagte finnetorpene kan du få se skrømt i månelyse sommernetter! Hvor du enn går på Finnskogen, vil du se skogkledde «berg», som de slake åsene gjerne blir kalt, i horisonten. Og tar du deg opp på et av disse, for eksempel Gjuvbergshetta, som er et av skogens fineste utkikkspunkter, vil du bli belønnet med synet av ås etter blå ås, bølgende innover i det grønne uendelige Finnskoghavet.

Finnskogene ligger på begge sider av riksgrensen, fra Kongsvinger i sør til Elverum i nord. De bølgende skogkledde åsene, de store sjøene og vassdragene med brusende elver og rislende bekker, gir gode levekår for et variert dyre- og fugleliv.
     I disse grenseområdene finnes den eneste (i 1997) kjente reproduserende ulvebestand i Norge. Sannsynligheten for at du får se gråbein er nok ikke så stor, men er du riktig heldig, kan du kanskje høre fjerne ulvehyl en måneklar natt! At ulven ikke er like populær blant alle, er dessverre en kjent sak. Stadig går det rykter om ulv som er skutt og gravd ned av slike som mener seg hevet over både naturens og menneskenes lover.

    
Det er ikke bare ulv som tasser rundt i Finnskogene; en og annen bjørn finner seg også vinterhi i området, og gaupa har fast tilhold i de dype skogene. Langs

© Foto: Øystein Søbye.


vassdragene kan du finne spor etter beverens ingeniørkunst, og på bortgjemte myrer danser tranene. I lyse vårmorgener går orreleiken på myrer og islagte tjern, og dypt inne i skogene hekker både hønsehauk og kongeørn.
     De mange flatehogstene, som mest er til irritasjon for skogsvandreren, har vært til velsignelse for elgen. Her finner den gode beiteområder, og siden rovdyrene er mer eller mindre utryddet, har bestanden økt dramatisk. Folket på Finnskogen er flinke til å høste av naturens overskudd, og her inne deles gjerne året inn i «før og etter elgjakta».


© Foto: Øystein Søbye

Skogene har vært gavmilde mot sitt folk. Her har de kunnet høste av en rikdom med bær, vilt, fugl og fisk. Åsenes varme sørhellinger har gitt plass for enkle boplasser og et nøkternt jordbruk. I de senere århundrene har også skogsdrift og tømmerfløting gitt kjærkomne inntekter.
     Spredt utover skogen ligger det mange skogsarbeiderkoier. En kikk på kartet viser at de har fått talende navn; Fyllerud, God Akkord, Soria Moria og Salongen. Navn som gir glimt av både slit og galgenhumor!

Finnskogen har fått navn etter de flere tusen savolaksere som mot slutten av 1500-tallet slo seg til i skogene. De kom fra Midt-Finland, via Värmland. Dit var de invitert av svenske myndigheter fordi deres svedjebruk og bråtebrenning kunne produsere rug i den ellers «uproduktive» granskogen.
     Finnene brant ned skogen og sådde i asken. Dette var en bruksform som tillot bosetning der hvor tradisjonelt jordbruk ikke var mulig. Svenskekongens invitasjon kom nok fra hans gode hjerte, men heller for å øke rikets, og dermed også kongens, skatteinntekter!
     Den gang var skogene stort sett folketomme. Den norske befolkningen brukte skogen til litt jakt og fiske og til sporadisk seterdrift. Men for nybyggerne var Finnskogen



Rundt om på skogen står et stort antall fraflyttede gårder. Noen er restaurert og tatt vare på.
© Foto: Ø. Søbye.


et nytt «tusen sjøars land». Her kunne de som hadde flyktet fra undertrykkelse, sult og fornedrelse, endelig rette ryggen og leve som frie menn.
    Innvandrerne brakte med seg sitt språk og sine tradisjoner sammen med en byggeskikk og et levevis som har holdt seg helt opp mot vår egen tid. Mange eldre finnskoginger har vokst opp med foreldre som seg imellom snakket 1600-talls finsk.
     Flere steder, som på den fine plassen Ritamäki, som ble nedlagt på slutten av femtitallet, har folk bodd i tradisjonelle røykstuer helt opp til våre dager. Konstruksjonen var svært energieffektiv, men må ha vært et mareritt for allergikere. Husene var utstyrt med en enorm peis uten skorstein, slik at røyken strømmet ut i rommet og la seg oppunder taket, før den etter hvert fant veien ut gjennom ljoren. Dermed ble røykens varmeenergi tatt godt vare på, samtidig som de store steinene i peisen avga varme i mange timer. Slike stuer har også vært brukt i de norske områdene, men der forsvant de for flere hundre år siden.

Magi og trolldom har alltid vært en del av dagliglivet på Finnskogen. Evnen til å «stemme blod», til å helbrede sjukdommer og på andre måter ta i bruk «overnaturlige» krefter forbindes gjerne med den finske kulturen.
   Finnenes svedjebruk krevde omfattende
    



Vårlig skogselv ved Gravberget.
© Foto: Ø. Søbye.




kunnskaper og en dyp forståelse for helheten i naturen. Denne innsikten ble ofte oppfattet som noe uforklarlig, rent ut som magi. En fremmed kultur tett innpå kan gi grunnlag for både angstblandet respekt, og for myter og fordommer – noe som heller ikke er så ukjent i dagens samfunn!
     Til å begynne med ble de finske nybyggerne tolerert av den norske befolkningen. Før skogsdriften kom skikkelig i gang, hadde ikke skogen så stor verdi for bygdefolket. Selv om de to gruppene hadde lite med hverandre å gjøre, var finnene likevel dårlig likt. De var kjent som «trollmenn» og «trollkjerringer», og alle visste at de leste mer i «Svarteboka» enn i Bibelen. Etter hvert som det ble flere finneplasser, økte konfliktene på begge sider av riksgrensen. Verst var det i Sverige. Der sto myndigheter og bønder sammen i kampen mot «finneplagen»; hus ble brent, buskap drept og avlinger ødelagt. Om det gikk med en finne eller to var ikke så farlig. Overgrep er kjent også fra de norske finnskogene, men riktig så ille som på svenskesiden ble det visstnok aldri.


Den store skogsjøen Vermunden. © Foto: Øystein Søbye

I dag er Finnskogen et fraflyttingsområde. Det moderne skogbruket gir ikke så mange arbeidsplasser, og folk flest ønsker seg en lettere hverdag enn hva de isolerte skogsgårdene kan tilby. Men selv om utviklingen har rasert mange lokalsamfunn, har den også ført til at mange verdifulle bygningsmiljøer og kulturlandskap har fått ligge i fred for modernisering og mekanisert jordbruk.
     Dypt inne i de store skogene ligger nå hundrevis av fraflyttede gårder. Vær og vind tærer på de gamle tømmerhusene, og skogen er i ferd med å ta tilbake de små jordlappene som finnskogbøndene en gang ryddet. Men mange av de fineste plassene blir tatt vare på av lokale ildsjeler i samarbeid med Gruetunet museum og Finnetunet i Svullrya.
      Det er et viktig arbeid som her blir utført. De gamle gårdene representerer en uvurderlig kulturhistorisk skatt, og den ugjødslede engmarka har en botanisk variasjon og en artsrikdom som i andre områder er blitt utryddet av det moderne jordbruket.

For å oppleve Finnskogen, bør du ta en tur langs Finnskogleden. Der kan du vandre 24 mil langs gamle stier og ferdselsveger, gjennom to land og ni kommuner, over utsiktstopper og finnetorp, langs bugnende moltemyrer og fine fiskevann. Leden er ryddet og merket så det er lett å finne fram. Det er laget et eget karthefte med alt du trenger å vite for en dagstur eller ukesvandring på leden.
     Finnskogleden egner seg for både kortere og lengre turer. Den går fra Morokulien i sør til Søre Osen i Trysil i nord, og er delt opp i flere etapper, som er lette å nå med bil eller buss.
     I enkelte vann er det satt ut båter for fri benyttelse. Overnattinga ordner du selv med telt, eller du kan legge deg inn i en av de mange skogskoiene. Den som ønsker seg litt mer «luksus», kan få servering og overnatting på flere av gårdene.
     For kanofolket er Finnskogen et eldorado. De store sjøene er spennende kanovann, og de er lett tilgjengelige med bil. Elvene Kynna og Rotna, sammen med Brødbølvassdraget og Skasvassdraget, er fine padleelver. Forholdene er best tidlig på sommeren, når vannføringa er stor. Har du ikke egen kano, kan du leie via turistinformasjonen.
     En vandring i Finnskogen er storskog og mystikk, vide utsyn og bortgjemte idyller, mjuke skogsstier og blinkende tjern. Det er frokost ved en fløtningsdam, middag på et finnetorp og stille netter i telt, gapahuk eller en gammel skogskoie. Og kanskje får du se skrømt på et av de mange nedlagte torpene eller høre vargen ule mot månen en stjerneklar natt...

TOPPEN AV SIDEN
FORRIGE KAPITTEL    «INNHOLD»    
NESTE KAPITTEL
Til «4 BØKER» 
HOVEDSIDE